Kjellerhaugen

Om å finne seg sjøl uten å miste forstanden

Om Falkflågdalen, kjærlighet og fallende steiner

”Er ikke dette verdens vakreste sted?” har Lars Monsen sagt om Falkflågdalen. Og jo, jeg tror han har rett. Han har tross alt vært litt rundt og burde vite hva han snakker om. Denne dalen som strekker seg fra Valnesvatnet og oppover under Falkflågtindene, helt til den stuper ned mot Store Sandvatn og Lurfjelltind ER verdens vakreste sted.

Falkflågdalen er det vakreste stedet i verden, faktisk.

Falkflågdalen er det vakreste stedet i verden, faktisk.

Gjennom dalen går det en T-merket sti. Selv om det er som E6 å regne i frilufts-sammenheng så er dalen både vid og bred med mange steder å gjemme seg bort for den som vil være alene. Den er som et eget univers. Full av hemmeligheter, passe isolert fra omverden, med kun sporadisk mobildekning på toppene. Følger du stien blir landskapet råere og stien smalere og mer utvisket jo lengre opp du kommer.

Men nå skal jeg ikke skrive et foredrag om alle friluftsmulighetene i dalen, det er det andre som har gjort bedre. Jeg skal skrive om hva den betyr for meg. Før jeg møtte kjæresten min hadde jeg aldri vært der. Og noe av det første han sa var at dette var ”hans” dal. Et hemmelig og mystisk sted jeg aller nådigst kunne få være med til (!). Han gjorde noe smart, han tok eierskap til noe fint og sa han ville dele det med meg. Han skapte bilder og forventninger i hodet mitt og gjorde det helt klart at han var den jeg burde holde meg inne med for å få oppleve alt dette. Et av verdens eldste markedsføringstriks.

Så tenner han bål, igjen.

Så tenner han bål, igjen.

Og det virket. For jeg ble med, og jeg ble nesten like forelsket i dalen som jeg ble i han. Den første turen vi hadde i Falkflågdalen er for meg noe av det mest magiske i livet mitt. Ikke fordi det er så spesielt å dra dit, hundrevis av mennesker har trasket der før. Og for alt jeg vet kan han ha vist den til mange andre. Men det betyr ikke noe, det som betyr noe er det som skjedde mellom oss, der og da. Den entusiasmen han hadde, måten han viste lederskap på og la alt til rette for at dette skulle bli fint. Måten han snakket om stedene på, måten han rakte meg hånda på der det var glatt, måten han turte å være sårbar på. Og jeg hadde det så utrolig godt. Det var nok da jeg skjønte at jeg hadde funnet gull.

Selv om vi hadde kjent hverandre en liten stund var det først nå han kom ordentlig fram. Vi hadde vært på tur andre steder, men det var her jeg ble ordentlig fortapt. Værgudene slo til med fantastiske forhold, vi fisket, badet og tøyset oss inn i natta. Det ble en kjemi mellom oss som rett og slett funket og som har fortsatt å funke. Det er ikke egentlig noe klissete kjæreste-greier heller, det er noe annet. Helt uavhengig av kjønn og hvordan vi ser ut utenpå. Vi er kanskje mest av alt turkompiser når vi er ute. To bittesmå mennesker som er helt avhengige av hverandre. Som kjenner hverandre på godt og vondt.

Sandvasstindene rødmer i kveldssola

Sandvasstindene rødmer i kveldssola

Vi har vært på mange turer i dalen senere. Funnet nye steder hvor ikke han har vært før heller. Det er litt min dal også nå. I fjor meldte jeg meg på Børvasstindan Classic, et fjelløp som går opp Åselidalen og ned Falkflågdalen med en tur oppom Indre Sandvasstind. Jeg gledet meg stort til å løpe gjennom det vakre landskapet. Jeg gjennomførte men følte meg veldig utilfredsstilt. Såpass har jeg skjønt at Falkflågdalen er ikke et sted man løper forbi. Det er et sted man setter seg ned. Et sted man kan tilbringe flere dager i strekk med å rusle rundt. Et sted man får samlet tankene og hvor alt er så vakkert at man rett og slett blir god og snill innvendig.

Kanohelvete skal ned fra bilen...

Kanohelvete skal ned fra bilen…

I helga som var ble det endelig en ny tur. Etter 3 dager på samling på Handelshøgskolen var hodet mitt så fullt av input og nettverksbygging at det nesten eksploderte. Umulig å finne ro. På tide å komme seg til fjells. Men i forkant av enhver vellykket fjelltur ligger en sabla logistikk. Barn og kjæledyr må være under kontroll. Alle forpliktelser må feies unna. Mat må handles, ting må finnes, sekker må pakkes, værmeldinga må analyseres, planer må legges, polet må besøkes osv. Vi kom oss av gårde på fredags morgen, med kano over Valnesvannet. Så gikk vi langt opp i dalen og slo leir ved Dalsvatnene.

Et lite hjem for to

Et lite hjem for to

Fredagskvelden husker jeg lite av, antakelig gjorde vi ingenting spesielt. Det tar en stund når man kommer fram før man finner roen. Men vi er gode på å gjøre ingenting, timene flyr avgårde. På natta våknet vi av at vi frøs. Ergret oss over at vi byttet ut de tykke soveposene med de små og lette for å få plass til mer øl. Roy forbannet liggeunderlaget sitt, alt var som det skulle være.

Ved Kjerksteinvatnet

Ved Kjerksteinvatnet

Så vakkert at det gjør vondt i øynene

Så vakkert at det gjør vondt i øynene

Lørdag var det VIND når vi sto opp. Pannekakefrokosten gikk åt skogen men vi fikk nå i oss et lite utvalg karbohydrater og proteiner og ikke minst kaffe. Så gikk vi fra leiren vår for å ta en tur på Indre Sandvasstind. Det ble en fantastisk dag. Med sommervær og varme.

Fra kanten øverst i Falkflågdalen mot Store Sandvatn og Lurfjelltind.

Fra kanten øverst i Falkflågdalen mot Store Sandvatn og Lurfjelltind.

Vinden stilnet av når vi kom opp på kanten og kunne se ned mot Store Sandvatn. Vi gikk rundt Sandvasstinden og angrep den bakfra. Utsikten på toppen var en god belønning for timene med trasking. Herifra ser du alle Børvasstindene, Beiarn med Seglfjellet og Pallrakken, Lurfjelltind, Sulis, Bodø og Lofoten i det fjerne. Det var helt stille på toppen, nesten uvirkelig. Den spesielle stillheten man bare får på fjelltopper på akkurat sånne dager.

Kjerksteinvatnet sett fra Indre Sandvasstind

Kjerksteinvatnet sett fra Indre Sandvasstind

Der er de, alle sammen, Åselitindene og Falkflågtindene

Der er de, alle sammen, Åselitindene og Falkflågtindene

Det kom plutselig en dame opp. Hun ble litt snurpete rundt munnen når hun så oss. Det kan jeg godt forstå. Når du velger deg ut en fjelltopp som ikke har hverken sti, skilt, postkasse eller bok og som ligger milevis fra nærmeste parkeringsplass, da forventer du ikke å finne plagsomt blide og pratsomme folk på toppen. Hun satte seg helt på andre kanten av platået. Vi tok hintet, gikk ned og lot henne ha den guddommelige stillheten for seg selv.

Kun til medisinsk bruk selvfølgelig

Kun til medisinsk bruk selvfølgelig

Da vi kom tilbake til leiren på ettermiddagen var det tid for å ta en kattevask, hoppe rundt i stillongs og sette til livs resten av polvarene og ølet.

Har man en dyr stillongs må man få lov å sprrade rundt i den!

Har man en dyr stillongs må man få lov å sprade rundt i den!

Plutselig hørte vi et drønn. Et vanvittig brak oppe i fjellsida. Jeg kunne nesten ikke tro det jeg så, en stor stein hoppet og spratt nedover fjellsida lengre opp i dalen, der vi hadde gått forbi for bare en liten time siden. Den lagde en støvsky som steg opp over fjellene og dro med seg mer stein og grus mens den spratt seg ned mot dalbunnen. Vi fikk oss en støkk. Hadde vi vært der oppe da kunne det blitt veldig ubehagelig.

Ikke gjør dette hjemme!

Var det nå egentlig så lurt å gå her?

Glad jeg ikke var her da denne falt ned...ulp!

Glad jeg ikke var her da denne falt ned (for sikkert hundrevis av år siden)…ulp!

Men sånn er det, en grei påminnelse om at det ikke er vi som bestemmer der oppe i dalen. Vi er bare gjester, og fjellene er ikke ferdige med å slippe steiner. Litt senere på kvelden hørte vi et nytt brak, denne gangen et helt annet sted litt nærmere og en mye mindre stein. Jeg kikket litt ekstra på fjellene resten av turen.

Når det blir mørkt kryper vi sammen rundt bålet...

Når det blir mørkt kryper vi sammen rundt bålet. Foto: Roy-Are Albertsen

Vi tente bål i skumringen. Sola rødmet seg ned i horisonten og stjernene prikket seg inn på himmelen en etter en. Nordlyset kom dansende inn over dalen og smøg seg ut over Per Karlsatind. Falkflågdalen slo til med litt magi igjen. Jeg er glad jeg fikk være der å oppleve det, sammen med han som tok meg med dit første gangen. Jeg håper det blir mange flere turer. De som har vært har jeg uansett lagret i hjertet.

Farvel Falkflågdalen, sees igjen!

Farvel Falkflågdalen, sees igjen!

« »

© 2019 Kjellerhaugen. Theme by Anders Norén.