Kjellerhaugen

Om å finne seg sjøl uten å miste forstanden

Kjellerhaugen i mitt hjerte

I går skrev jeg under kjøpekontrakten på Kjellerhaugen. Det var en merkelig opplevelse. Det å kjøpe hus skal være en glad anledning, noe å feire. Det føltes ikke helt sånn. Det er rart å kjøpe et hus av noen som ikke forstår at de har solgt et hus. Det er vanskelig å pakke ned livet til noen som ikke er død og borte men som likevel ikke er helt til stede. Det har vært en nøysommelig prosess fra jeg i vår strøk og hang opp min mors heklede gardiner, akkurat sånn som hun selv ville ha gjort det, til at jeg nå skal pusse opp huset. Rive, erstatte og tilpasse det til våre liv. Takst, søknader, konsesjon og alt sånt er barnemat i forhold til all saksbehandlingen som har foregått i hodet. Mange netter er brukt på fundering. Jeg har tenkt at det hadde vært så mye enklere å bare kjøpe et annet hus, et uten ballast. Der vi bare kunne flytte inn i tomme rom, ha innflytterfest og leve lykkelig alle våre dager eller noe sånt. Men huset på Kjellerhaugen står nå der. Venter tålmodig til noen kommer. Vi fyrer i ovnen og tenner lys. Huset livner til, det knirker i sammenføyningene og liksom strekker seg litt. Jeg føler meg velkommen der. Mange er blitt født og har gått bort i det huset, ingen tvil om at det har en sjel.

Gamle Kjellerhaugen i kveldssol

Gamle Kjellerhaugen i kveldssol

Noen ganger går jeg ut og bare står og ser på det. Huset ser tilbake. Akurat som om det venter på at jeg skal foreta meg noe. Jeg blir fjerde generasjon Kristiansen som skal bo her. Generasjoner før meg har gjort det samme, ryddet ut og flyttet inn. Faren min kjøpte huset av sin far i 1965, for 5000 kroner og kår. Jeg har kjøpt det for en litt høyere sum og et løfte om å ta vare på det. I tillegg til meg skal huset fylles med en fjortis, en prinsesse, en skapsatanist med motorsagfetisj, en katt og gudene vet hva mer. Det blir nok gøy, og jeg er glad selv om jeg er litt trist også. Jeg har slitt med følelsen av at jeg har tatt fra min mor noe, men jeg vet at hun uansett ikke kunne ha brukt det. Det er ikke jeg som har kastet henne ut hjemmefra men sykdommen. Hun har det bra der hun er. Huset trenger noen som er glad i det.

Nå gjenstår det bare å flytte inn på ordentlig. Mye tid har gått til å rydde og sortere og enda mer blir det før vi er ferdige. Så har vi jo ikke rent lite greier selv heller. Innser at livet blir å foregå mellom pappesker i lang tid. Men det er greit. Jeg gleder meg så veldig til våren, når jeg bare kan hoppe over pappeskene og gå ut i hagen. Gleder meg til å male og fikse og romstere ute dagen lang. Gleder meg til å ha plass til å ha besøk. Gleder meg til kvelder med tusling langs fjæra. Fisking, kanopadling, blomsterbed, jordbærplukking og alt jeg kan gjøre rett utenfor stuedøra. Men først er det jul. I år blir det julefeiring på Kjellerhaugen og det tror jeg blir veldig fint. Pappeske-jul med sjelefred.

Kjellerhaugen

« »

© 2019 Kjellerhaugen. Theme by Anders Norén.