Kjellerhaugen

Om å finne seg sjøl uten å miste forstanden

I år har jeg reddet en hage

I år har jeg reddet en hage. Ok, det er ikke som å redde verden, en hval eller et menneskeliv, men det er da NOE!

Da mamma flyttet på sykehjem i mai rykket jeg inn med trillebår og spade, full av pågangsmot. Mamma er ikke så gammel men hun har Alzheimer, derfor har hagen ligget litt brakk noen år. Alt var overgrodd. Restene etter gamle blomsterbed vistes enda men mange av de gamle staudene hadde spredd seg fritt utover. Jeg husker godt hvor plettfri hagen var i min barndom. På våren ble all slags herligheter båret ut fra drivhuset og plantet sirlig i bed og krukker, langs vegger og gjerder og i gamle bilfelger. Mamma sto med rumpa i været og stelte med blomstene nesten hver kveld. Det blomstret og summet i hagen hele sommeren. Stauder avløste hverandre og etter hvert ble det bær på bærbuskene og grønnsaker i kjøkkenhagen. Folk som gikk forbi beundret blomstene og vi unger fikk kjeft hvis vi var så uheldige å miste en ball i blomsterbedet eller ikke utførte den pålagte lukingen. Hun samlet inn frø, la dem i små esker og poser for senere bruk. Uansett hvor hun var så fant hun en avlegger som bare måtte bli med hjem. Eller større prosjekt, som innebar at pappa måtte rykke ut med traktor og henger for å hente hjem ett-eller-annet.

Jeg for min del har nå aldri vært så glad i hagearbeid. Jeg synes det blir mest mas. Plant ut, ta inn, sank frø, luk, del, flytt, beskjær, vann osv osv. For et stress! Dessuten er jeg mer opptatt av spiselige vekster enn prydbusker og sånt. Men i år gikk jeg i gang og jeg ble ganske oppslukt. Å pusle i hagen har vært min terapi i sommer. Jeg har spadd opp de gamle bedene. Hugd ned busker og trær for å få mer lys og luft, plantet blomster og flyttet stauder. Holdt plenen i sjakk og ryddet ugress. Jeg har til og med laget en liten jordbæråker.

Det er nemlig ikke bare en hage. Det er et helt gårdsbruk som trenger fiksing. Brennesle og hundkarve har tatt over der det før var gress og blomsterenger. Bærbuskene holdt på å forsvinne i krattet. Det er så ufattelig mye å ta tak i. Men etter denne sommeren ser jeg ikke mørkt på noen ting. Det er bare å begynne i en ende…før eller siden blir man ferdig.

Mye styr for en stakkar som har bodd i leilighet med 7 m2 ukomplisert tomt de siste 9 årene. Men det lille jeg har fått gjort har gitt meg en god følelse av å ha utrettet noe. Hele prosessen med sykehjemsinnleggelsen og alt rundt var i ferd med å ta rotta på meg. Det er lite du kan gjøre for å hjelpe noen som har en slik sykdom. Uansett hva du foretar deg blir de ikke bra. Samvittigheten ligger likevel og gnager på deg og påstår at du har gjort for lite. Fornuften sier at det ble som det måtte bli. Det gikk noen uker jeg ikke kunne dra på besøk fordi hun ble så opprørt og ville bare hjem. Jeg kunne ikke gjøre en dritt.

Men hagen kunne jeg fikse. Og samtidig fikset jeg noe i meg selv.

« »

© 2019 Kjellerhaugen. Theme by Anders Norén.