Kjellerhaugen

Om å finne seg sjøl uten å miste forstanden

Hva? Har jeg kastet bort livet liksom?

I går var jeg på et foreldremøte på ungdomskolen. Foreldremøter er det konstant virker det som, men dette var spesielt fordi det handlet om utdannngsvalg og jeg har en gutt som skal begynne på videregående neste høst.
Grøss og gru. For det første var det en smekk i panna, hvordan i all verden kan det ha seg at jeg sitter der og skal sende noen på videregående? Jeg gikk jo nettopp ut av videregående. Samfunnet kan da umulig overlate denne oppgaven med å veilede og støtte til meg? Hvordan skal det gå med gutten?
Jeg ble plutselig sendt ca 20 år tilbake i tid og fikk kjenne på min egen angst igjen. Å skulle velge et yrke når du er 16 år er komplett umulig. Å skulle veilede noen andre til å velge et yrke når du er 35 virker like umulig. Men tydeligvis går det som oftest bra.

Jeg hadde en lærer på ungdomsskolen som mente at allmennfag var det eneste rette for meg, yrkesfag var det samme som å kaste bort livet sitt. Jeg hadde jo ikke peiling, jeg var bare 16 år, foreldrene mine var gårdbrukere og ingen i familien hadde slått på stortromma med noen lengre utdannelse. Jeg hadde ikke så mange å spørre. Og det fantes ingen tester på nettet eller apper som kunne gi noen svar. Vi fikk en brosjyre tror jeg. Men jeg syntes allmenfag hørtes ufattelig kjedelig ut. Jeg hadde gode karakterer og kunne i teorien søke på hva som helst, men klarte ikke å se for meg alle de årene med pugging, for så å skulle fortsette på en høgskole med enda mer pugging. Jeg ville lage ting og gjøre noe praktisk.

Jeg hadde en tante som var typograf, hun var den eneste jeg kjente som hadde et yrke jeg anså som en smule spennende. Dessuten jobbet hun med datamaskiner, noe som ikke var hverdagskost i 1995. Så da ble det til at jeg gikk Formgivingsfag og tok fagbrev som grafiker. Jeg fikk jobb med en gang etter skolen og har fortsatt å jobbe som grafisk designer. Jeg føler på ingen måte at jeg har kastet bort livet mitt ihvertfall. Men der ser man hvor tilfeldig yrkesvalgene egentlig er for mange av oss. Hadde jeg ikke hatt hun tanten min hadde jeg aldri visst om det yrket. Da hadde jeg sikkert gjort noe helt annet, gudene vet hva. Og nå er jeg i gang med videreutdanning, fordi jeg har lyst og er motivert. Ikke fordi foreldrene mine eller noen andre pusher på og gnåler om at høyere utdanning er det viktigste og eneste rette.

På møtet i går ble det mye snakk om yrkesfag. At det å velge yrkesfag er både bra og viktig. De sier nok det fordi politikerne har sagt at de skal si det, men uansett. Mange foreldre har veldig høye forventninger og krav til hva barna skal prestere. På sosiale medier virker det som de med barn som studerer jus og medisin er mye mer ute og skryter av avkommets resultater og framgang enn de som har barn som er elektrikerlærlinger eller går på folkehøgskole. De siste dagene har det vært mye skriving om det enorme presset som hviler på ungdommene om perfeksjon og superkrefter på alle plan. Det er tydelig at for mange er barnas suksess det viktigste for at de selv skal føle seg suksessfulle.

Men jeg mener bestemt at man trenger ikke ha en mastergrad eller være forsker for å gjøre en forskjell i verden. Vi trenger også knakende gode bussjåfører, barnehageassistenter, hjelpepleiere, renholdsbetjenter og alle de andre yrkesgruppene som kanskje ikke stikker seg så mye fram og ikke får så mye oppmerksomhet. Og som en sa på møtet i går «alle kan ikke bli alt». Man må se på sine egne evner, styrker og begrensninger og velge utdannelse ut ifra det, ikke foreldrenes forventninger.
Og der tror jeg han var inne på noe veldig viktig. Uansett hva slags utdannelse eller jobber barna våre velger så bør vi være heiagjeng. Å gå yrkesfag er å utdanne seg til en ærlig jobb. Og selv om vi blir tutet ørene fulle av hvor viktig det er å følge drømmene sine, så er det ikke sånn at alle kan bli popstjerner eller glamourmodeller heller. Utdannelse er viktig, men kanskje det aller viktigste er å føle at man gjør noe nyttig, at man passer inn og at man får brukt evnene sine.

I klassen min på UiN er det ca 60 personer. Alle med vidt forskjellig bakgrunn, forskjellige yrker og forskjellig utdannelse. Det har vært veldig spennende å høre folk fortelle om hva de har gjort og tilfeldighetene som førte dem dit de er i dag. Og ikke minst fremtidsplanene. I denne gruppa er det både en melkebonde, et par piloter, folk fra helsevesenet, lærere, webdesignere, en fengselsbetjent, en som jobber på ubåt, gründere osv osv. Alle er der for å ta påbygging i Markedsføring, Økonomi og ledelse. Snodig at alle disse vidt forskjellige menneskene er der for å lære det samme, men de skal bruke lærdommen på 60 forskjellige måter.
Og jeg tror at det er noe her jeg må prøve å formidle til den unge håpefulle. At uansett hva han velger så er det viktigste at det er noe han har evne og interesse for. Han er ikke låst til det resten av livet. Det han lærer på skolen kan han bruke på ufattelig mange måter og det kan finnes jobber der ute som hverken han eller jeg vet finnes. Livet byr på så mange tilfeldigheter og muligheter du ikke visste fantes at du trenger ikke å ha alt planlagt når du er 16 år. Det eneste jeg forlanger er at han gjør sitt beste og at han gjør noe. Så får vi tro at resten ordner seg.

« »

© 2019 Kjellerhaugen. Theme by Anders Norén.