Kjellerhaugen

Om å finne seg sjøl uten å miste forstanden

Hopp kvinne, hopp!

Hopp

Som jenter/kvinner/damer (whatever) blir vi ofte sett hoppende. Vi hopper gjerne i flokk på treningssenteret. Vi hopper på fjelltopper. Vi hopper av glede. Vi instagrammer oss selv mens vi leviterer over horisonter og landskap. Vi er vant til hoppe når vi får beskjed om det. Men hvor mange av oss hopper på ordentlig? Utfor stup uten sikkerhetsnett. Over brede råker i isen. Hvor mange av oss hopper ut i ukjent landskap uten å ane hvor vi lander? De siste årene har jeg fått mer og mer respekt for de som tør å ta spranget og kaste seg ut i selve livet.

I dag har jeg vært på «Kvinner i sentrum» på Universitetet i Nordland. En happening som i korte trekk går ut på å høre på foredragsholdere som forteller om sine erfaringer som gründere og mennesker, og litt mingling i pausene. Greit nok. Men i løpet av dagen fikk jeg noen opplevelser som traff meg i hjertet og jeg fikk en ny helt. Kriss Rokkan Iversen sitt foredrag ga meg enormt mye. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men jeg tror hun traff noe i mange av oss som satt i salen. Den lille dama i grønn paljettkjole var så stor der hun sto på scenen at hun fyllte hele auditoriumet.

Som nordnorsk, kvinnelig gründer og leder er hun helt klart et forbilde. Men det som gav meg mest inspirasjon var hennes egenskaper som menneske. Hennes enorme engasjement for nordnorge, for kysten og havet og fjellene. For hjemplassen sin. For det å skape noe der det ikke er noe. For det å stå fram og ta plass. For det å tillate seg å føle de store følelsene og kanskje til og med la dem ta litt overhånd og virkelig kjenne på dem. Det beundrer jeg henne for.

Fundering...

Fundering…

Jeg føler mye. Noen ganger alt for mye. Og jeg tenker ihvertfall aaaalt for mye. Jeg vet ikke hvor mange ganger noen har sagt til meg akkurat det, at jeg tenker for mye. At jeg bør bare gi meg, la det ligge, aksepter det. Det er ofte ikke plass for de store følelsene, det glødende engasjementet eller den barnslige iveren. Jeg, som mange andre, kanskje spesielt kvinner, er oppdratt til å la det ligge. Til å beherske oss. Holde følelsene i sjakk, og for guds skyld ikke la dem styre oss.

Men hvis jeg ikke skal få leve det livet som får meg til å føle noe, som gir meg puls og iver. Hvorfor skal jeg da leve i det hele tatt? Skal jeg gå på jobben bare fordi jeg får lønn? Skal jeg gå på treningssenteret og hoppe i flokk hvis jeg heller vil være ute å leke? Skal jeg gjøre det som er forventet av meg eller det som virkelig gir meg noe? Kan jeg få lov til å gråte av glede bare fordi jeg tilfeldigvis kommer over en bakketopp idet sola går ned, og bare må stoppe fordi det er så vakkert. Er det greit å bli entusiastisk over en stein, et gammelt fjøs eller en utsikt? Går det an å forstå at for meg er det viktigere å elske det stedet jeg kommer fra enn å erobre verden.

I juni sa jeg opp jobben min. En fast jobb med trygghet og alt som følger med. Det gjorde jeg fordi den ikke ga meg noe lengre. Selvfølgelig en helt idiotisk ting å gjøre, smarte mennesker sier ikke opp faste jobber sånn i hytt og gevær! Ihvertfall ikke uten å ha skaffet seg en ny og helst litt bedre jobb. Jeg hoppet. Jeg hadde tidenes beste sommer. Noe vokste i meg, en ny selvsikkerhet og en god følelse av å ha tatt grep om mitt eget liv. Jeg følte meg fri og så utrolig glad og lett. Sommeren var lang og lys, høsten lå åpen og full av muligheter. Det med arbeidsforhold er egentlig litt som kjærlighetsforhold, ihvertfall for meg. Det er vanskelig å skulle stille seg åpen og klar for å involvere seg i et nytt forhold før man har avsluttet det gamle. Nye jobbtilbud dukket opp og nå er jeg i full gang med et nytt jobb-kjærlighetsforhold. Hvordan det går vil vise seg etter hvert. Men jeg er optimist.

Ute i naturen tenker man aller klarest. Foto: Roy Albertsen

Ute i naturen tenker man aller klarest. Foto: Roy Albertsen

Og hva lærte jeg av dette? At når jeg føler at noe er rett å gjøre så er det sannsynligvis rett å gjøre. At hvis jeg er åpen så skjer det mer. At det ikke er så farlig å hoppe. At jeg er sterkere enn jeg trodde og at jeg kan stole på meg selv. Selv om jeg aldri har gründet en bedrift, og kanskje heller aldri kommer til å gjøre det, så er en gründers tankegang verdt å ha med seg. Det er jeg ihvertfall blitt overbevist om i dag etter å ha hørt så mange gode historier. For selv om ting kan gå på dunken og livet kan gi deg en smell så er du likevel deg selv, du har din ballast og ditt hjerte. I dag er jeg er blitt enda mer overbevist om at det er rett både å føle og tenke, reagere og engasjere seg. At i fremtiden skal jeg ikke la de negative tankene og redselen for å mislykkes styre meg. Jeg skal bli enda flinkere til å gripe de mulighetene som kommer ramlende forbi, og jeg skal slippe folk mer inn. Tørre å være den overbegeistrede, slitsomme, irriterende, tenkende, spørrende og hoppende personen jeg egentlig er. Takk til Kriss for dagens boost <3

Skål for damer som tør!

Skål for damer som tør! Foto: Roy Albertsen

« »

© 2019 Kjellerhaugen. Theme by Anders Norén.