I det siste har jeg blitt rammet av den svært smittsomme sykdommen HØNEGALSKAP. Jeg begynte å mase om høner i fjor vår men da var det så mye annet å konsentrere seg om at det ble utsatt. Men jeg satt på nettet og så på høner i alle varianter og bestemt meg for at islandshøns eller jærhøns måtte jeg ha. Dette er de ur-norske rasene som stammer fra de hønene som vikingene hadde. De tok med seg høner til island og der ble rasen isolert lenge, derfor har man klart å bevare mye av de gamle særtrekkene i islandshøns. Jærhøns er utrydningstruet, de brukes ikke i hønserier og avles fram kun av entusiaster og genbanken på Hvam. Da jeg fikk fatt på en oppdretter på Hamarøy som hadde både islandshøns og jærhøns bestilte jeg 9 kyllinger og fikk dem nedover med hurtigbåten. Disse er klekket ut av rugeegg fra Hvam.

Jeg liker alt som er gammelt og orginalt så disse hønene føler jeg passer veldig godt inn hos meg. De er utrolig morsomme. Kvikke og flaksete med stor personlighet. Kanskje spesielt islandshønene, siden alle er forskjellige er de lette å navngi og kjenne igjen. Men jærhønene har vist seg å ha mest instinkter. De spotter «farer» som katter, fly og menn i mørke fleecegensere på lang avstand, varsler og stiller seg opp i forsvarsmodus. Og skulle de bli redde ute setter de seg i nærmeste bærbusk, muse stille. De er en veldig sammensveiset gjeng, til tross for rase-forskjellen. Men de er jo vokst opp sammen så de kjenner hverandre godt.

Vi måtte desverre avlive en av islandshønene som ble syk. Men de andre ser ut til å klare seg bra. Jeg har vært en smule nervevrak ettersom det så ut til å spre seg diare i flokken, medisin måtte skaffes og hønene måtte holdes under ekstra oppsikt. Man føler seg ganske teit når man sitter på en krakk og venter på at ei høne skal bæsje så man får sett på konsistensen liksom. Men det er vel bare utslag av den der hønegalskapen.

Jeg har stor glede av å stelle med hønene. Mye mer enn jeg hadde trodd. De skiter og roter og griser til men de gir utrolig mye tilbake når man pusler rundt dem. Man ser tydelig når de har det bra og trives. Det er spennende å observere adferden deres i forskjellige situasjoner og de er faktisk mye smartere enn jeg hadde trodd.

For en ukes tid siden fikk vi også en hane. En slektning hadde en som trengte et nytt hjem. Han ble kjørt fra Stokmarknes og ned til oss. Jeg var veldig spent på hvordan dette kom til å gå og var egentlig forberedt på at det kunne bli katastrofe. Han er en fantastisk flott hane, blanding av lys sussex og wyandotte. De første par dagene var han mye irritert på hønene og hakket etter dem hvis de prøvde å være i nærheten av ham. Men så gikk det seg til, nå er han utrolig snill og flink med dem. Han patruljerer og passer på og tar et skritt tilbake så hønene får spise først når det er noe godt som deles ut. De har stor respekt for han, det er tydelig. Og hvis de hopper på han eller blir for nærgående så får de seg fremdeles et kakk. Men det er liksom greit. Om natta troner han alene på den øverste hylla mens alle hønene sitter på rekke og rad på vaglen litt lenger ned. Tror de har funnet ut av sakene, det er ihvertfall god stemning og ingen ser ut ti å bli plaget.

Blir fint med litt liv på tunet i sommer. Vi har begynt med ute-innhengning sånn at de kan være ute mens vi er på jobb. Mye rev og ørn som snoker rundt så vi må sikre dem ordentlig. Men når vi er hjemme kan de romstere litt fritt omkring. De er for unge til å verpe foreløpig men det kommer vel. I går prøvde hanen seg på litt «kremt» intimitet med Eskil, den største høna. Hun ble helt forskremt og sprang inn i hønsehuset igjen. Han er jo ung og viril så det blir vel mer av den sorten men ettersom han er en del større enn hønene kan det kanskje bli plagsomt for dem, får følge med å se 😀