På tur hjem fra dagens søndagstur kom vi over en fantastisk kuldegrop langs veien. Søndagsturen i seg sjøl var ganske ordinær med utsikt og kafferast med kjeks. Avstikkeren etterpå ble dagens høydepunkt. Det er ikke alltid så mye som skal til for å glede enkle sjeler som Kristiansen og Albertsen.

Vi hoppet ut av bilen og trasket inn i et eventyrlandskap ved Åseli. Etter en sommer som virker uendelig, som bare har vart og vart, hungrer vi nå etter vinter. Etter frost og snø og forandring. I natt kom endelig den første ordentlige frostnatta, det første rimet i gresset og den krystallklare lufta som følger med.

Vi rotet oss bort fra hverandre og jeg gikk alene rundt blant de rimete trærne. Hver av oss i vår egen verden, med kamera og tanker. Jeg er så glad i eventyr og når jeg går sånn i vinterskogen skulle jeg gjerne vært en prinsesse. Selv om jeg kanskje er litt redd for hester ønsker jeg meg så innmari en hvit flagrende kjole og en stolt og vakker hest. Jeg skulle ridd rundt mens jeg nynnet på vakre sanger og snakket med småfugler. Akkurat sånn ser jeg ut faktisk:

Det skulle jeg ihvertfall ønske. Uansett er det noe magisk med vinterskogen, alt blir så piggete og annerledes. Den kjedelige myra blir plutselig vakker kunst. Som om en isdronning har gått gjennom landskapet og lagt igjen et spor av frost og iskrystaller. Jeg var sikker på at jeg så henne…

Nei det var visst bare Roy…

Uansett, det var så mye vakkert å se på at vi ble en god stund. Spindelvev frosset i lange remser, kongler og rognebær som hentet ut av en julefilm. Stille vannspeil og boblende bekker.

Snart kommer resten av vinteren, den er hjertelig velkommen.