Kjellerhaugen

Om å finne seg sjøl uten å miste forstanden

Flyktningekrisen – kommer snart til en campingplass nær deg!

Jeg har sjelden følt mer behov for å isolere meg fra omverden enn akkurat nå. Novembermørket har senket seg, vi er inne i årets mest depressive periode og landet oversvømmes av flyktninger og migranter. Folk raser på nettet. Det er fint å bo litt utenfor allfarvei når verden koker. Jeg kan sitte her på en stein og føle meg som kongen i mitt eget rike. «Bare styr på der ute dere, jeg har moltemyra mi.» Den er herlig upåvirket av storpolitikk. Her ute forandres ingen ting. Kanskje.

I dag kom jeg kjørende mot butikken for å pante tomflasker og kjøpe kake. Der sto det en liten gruppe frosne damer med lange skjørt. Vi er vant til turister i Saltstraumen, men disse måtte være flyktninger, midlertidig plassert på den lokale campingplassen. Der kom jeg susende, i bilen min, med disco på full guffe. De snudde seg etter meg og jeg etter dem. Jeg fortsatte med mitt, skulle kjøre til sykehjemmet etterpå og ble sittende å tenke i bilen.

De argeste innvandringsmotstanderne drar sykehjemskortet hele tiden. Hvordan har vi råd til å innkvartere flyktninger og migranter som turister når vi ikke klarer å ta vare på våre gamle en gang? Ikke vet jeg. På sykehjemmet var det god stemning. De spilte musikk, noen gamle satt og sang med, andre bare stirret tomt foran seg, som de alltid gjør. De ansatte kom med kaffe og var blide, alt var som vanlig. Sykehjemmet er ikke så verst, det er nytt og fint og maten er god. Det største problemet for folk på sykehjem er nok ofte ikke tilbudet i seg selv, det er ensomheten. Følelsen av å være stuet vekk, fordi du ikke kan brukes til noe ute i samfunnet. Du er blitt en byrde. Det vet jeg fordi moren min og andre eldre har fortalt meg det. Og jeg forstår godt at det føles sånn. Kan det føles sånn å være asylsøker på et mottak også? På siden av samfunnet, uten å ha noen egentlig funksjon eller mening?

Jeg har ikke følt noe behov for å skrive eller mene noe om flyktningekrisen.  Men nå begynner jeg å bli litt lei, lei av alt gnålet om at jeg må mene noe. Jeg må ta stilling til om jeg er på lag med «refugees welcome to whatever» eller «hut dere tilbake til der dere kom fra». Jeg gidder ikke å lese flere kommentarfelt på facebook eller delta i diskusjoner. Er du grei mot innvandrerne er du et naivt nek og er du kritisk er du fremmedfientlig. Det blir galt uansett. Man blir stilt til veggs hele tiden. «Hva mener du?»

Jeg vet ikke hva jeg skal mene. Og det er faktisk ikke for å virke politisk korrekt. Jeg undrer meg. Jeg leser masse artikler, ser nyheter og debatter og prøver så godt jeg kan å få hodet rundt alt som skjer. Men det eneste jeg sitter igjen med er flere spørsmål. Og så venter jeg på en plan, fra sjefen. Fra Erna. Gi oss en plan så vi vet hva vi har å jobbe med. Det er en grunn til at 99,9999999 % av oss ikke er sjef i dette landet. Vi trenger noen som leder an og gir oss klare instrukser i vanskelige tider. Nå er vi i ferd med å gå i surr, i frykt og engstelse iblandet litt medfølelse og hjelpeløshet. Vi aner rett og slett ikke hva vi skal gjøre.

Men vi visste at dette kom til å skje ikke sant? Det var bare et spørsmål om tid. Historien forteller oss at når det oppstår store forskjeller og gresset er grønnere på andre siden, så vandrer folk av gårde. Vi har gjort det selv. Men forskjellen er at verden er fullere nå. Det er ikke så mange steder det ikke bor folk fra før. Det er lite ledig for å si det sånn. Ressursene er knappere og vi moderne mennesker er så avhengige av teknologi og tilbud, tilrettelegging og systemer at en liten jordflekk og en plog ikke er nok lengre. De som kommer hit vil ikke ha smulene vi kaster til dem. De tar ikke til takke med brukte klær og institusjonsmat. De vil ha vår levestandard og de samme mulighetene som vi har.

Vi skjelver i frykt. Vi ser på migrantene som store gjøkunger som ligger der og breier seg i reiret vårt mens de karrer til seg pengene våre. Jeg tror ikke de som er så sinte i kommentarfeltene egentlig er så sinte inni seg, jeg tror de er mest redde. Jeg er også litt redd. Jeg vet ikke hvorfor men instinktene mine sier meg at jeg burde være litt redd. For det blir forandringer, det er jeg helt sikker på. Og forandring er farlig det. Det er ingen ting som vokser inn i himmelen, heller ikke Norge. Vi må kanskje jobbe hardere, vi må kanskje jekke oss ned noen hakk og vi må kanskje flytte oss litt til siden for å gjøre plass til flere. Er vi klare for det? Hvis ikke bør vi snarest se å få stengt den grensa. For er det noe ingen land er tjent med så er det et todelt samfunn hvor en gruppe velter seg i melk og honning mens andre må nøye seg med det som blir til overs. Det blir bråk av sånt. Det er våre barn som blir sittende igjen med problemene.

Skal vi ta imot noen må vi gjøre det ordentlig. Vi kan ikke stue folk vekk i ukes- og månedsvis. Da sitter de der og føler seg mer og mer verdiløse. De får ikke brukt utdannelsen sin og de får ikke lært språket. Vi stiller ingen krav til dem, de får ingen mulighet til å oppleve mestring. Det vokser frem sinne og hjelpeløshet. Skal de få bli her, skal de tilbake, hva skjer? Håpløshet er det verste som kan ramme et menneske.

Så da venter jeg på planen. Hvor mange skal vi ta imot? Hvordan skal vi integrere dem? Hva skal vi gjøre for at landet vårt fremdeles skal være godt å leve i, selv om vi blir flere om beinet? Vi er jo så gode på teambuilding og idemyldring og denslags her i landet. Hva med å mobilisere litt? Hatere og naive nek må jobbe sammen hvis vi skal finne løsninger alle kan leve med. Det nytter tydeligvis ikke å gjemme seg i moltemyra til det går over.

 

Del detteShare on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone
« »

© 2017 Kjellerhaugen. Theme by Anders Norén.