Kjellerhaugen

Om å finne seg sjøl uten å miste forstanden

En elefant ved navn Alzheimer

ISS_2877_00063

Jeg sitter på den høye senga og dingler litt med beina. Moren min står ved vinduet og ser ut, hun er sint. Vi er på rommet hennes på sykehjemmet. Kirkeklokkene og støyen fra veiarbeidet nede på gata høres såvidt gjennom de lukkede vinduene. Det er litt for stille i rommet.
Elefanten sitter i en stol borte ved døra. Stor og klam. Sprenger seg nesten ut av stolen der den sitter og breier seg.
«Jeg vil at du kjører meg hjem nå!»
«Jeg kan ikke det…..»
«Hvorfor ikke? Jeg sier jo at du skal gjøre det, du kan ikke nekte meg!»
Elefanten blir enda litt større.
Den har fulgt oss i noen år nå. Den er med stort sett hver gang jeg treffer moren min. Den usynlige elefanten i rommet. Den vi ikke snakker om. Den som bare er der med sitt ekle vesen. Den er umulig å kaste på dør, kun fordi den heter Alzheimer. Hadde den hatt navnet «Kreft» eller «Slag» for eksempel hadde vi nok snakket om den. Angrepet den og kjempet den ut med nebb og klør. Gått løs på den med høygafler og steiner.
Men en elefant ved navn Alzheimer er ikke så lett å bli kvitt. Den vil bare fortsette å vokse. Helt til det ikke er mer igjen av moren min, det er bare elefanten jeg kan treffe.
Møkka-elefant.

Da TV-aksjonen rullet i gang i 2013 var jeg glad og optimistisk. Endelig noen som satte fokus på demens og relaterte sykdommer. Vi fikk se intervjuer med folk som var rammet av Alzheimer og deres pårørende. Målet var større åpenhet og mer oppmerksomhet rundt saken. Jeg meldte meg som bøssebærer og på den lille ruta jeg gikk var det flere av de som åpnet døra som hadde en historie. De kjente noen men de hadde aldri snakket særlig om det. Man hysjer det gjerne litt ned. Hvorfor det egentlig? På TV var det mange innslag om folk som levde med en demenssykdom. Det handlet mye om å finne det positive, om de gode stundene. Vel og bra. Men hva med de onde? Hvordan overlever man dem? Hva sier man? Hva gjør man? Disse menneskene på TV var jo klar over selv at de var syke. Hva med de som ikke vil godta diagnosen de får? Hvor langt kan man gå i å gripe inn i livet deres når de selv ikke vil? Hvordan vet man at det man selv tror er til det beste faktisk er det? Hvordan kan man gjøre seg til foresatt for sine egne foreldre sånn over natta?

Jeg ga meg i kast med å søke på nettet. Noen måtte da ha skrevet om sine erfaringer. Og joda, jeg fant ufattelig mange skjebner. Men ikke så mange svar. De fleste skriver sin historie i etterkant. Når den som har slitt med sykdommen er død og borte. Det er vanskelig å skrive om sitt forhold til noen som enda er der. Som lever og er til stede, men samtidig ikke helt. Man vil jo ikke henge dem ut. Men hva hvis det var en annen diagnose, ville man ikke ha skrevet og snakket om det da? Jeg tror det.

Man tenker gjerne at Alzheimer rammer trivelige gamle damer med hvitt hår. De begynner å snakke med katten sin og glemmer hvor de har lagt kamferdropsene. Men det er ikke sånn. Mange barn lever i flere år med demente foreldre, uten at noen griper inn. Fordi ingen tør å spørre. For faktum er at flere og flere yngre rammes av demens. Mennesker med barn og jobber. Og det finnes som regel ingen kur. Når man omsider får slept en person med demens til en lege og konstatert at det foreligger en diagnose har det gjerne gått langt. Når diagnosen er satt skjer det ikke nødvendigvis noe som helst. For hvordan skal du forstå hva du trenger når du ikke forstår at du er syk? Enhver dement person er avhengig av å ha minst en kranglete og pågående slektning eller venn for å motta hjelp av noe slag.

Min mor er ikke gammel og tøvete. Hun er syk. Hun er et menneske med en diagnose. Hun trenger fagfolk rundt seg og medisinsk hjelp. Hun trenger mennesker som behandler henne med respekt selv om hun er syk. Det er ikke alltid jeg klarer det selv. Rollene våre er byttet om, nå er hun det umulige barnet og jeg den voksne.En sjelden gang når jeg og moren min er ute og går forsvinner elefanten. Jeg vet ikke hvor den tar veien. Det ser ut som den lar seg skremme av tøys og latter. Men den er raskt tilbake. Og jeg ønsker at alle som ser en elefant ved navn Alzheimer tør å snakke om den. Kanskje du er den eneste som ser den?

« »

© 2019 Kjellerhaugen. Theme by Anders Norén.