Etter at jeg ble kjent med skvallerkål har jeg opplevd grader av hat jeg ikke trodde jeg var i stand til. For en utrolig ufyselig plante!

Da jeg først begynte å grave fram hagen fra ugress i fjor var jeg ikke klar over hvilke prøvelser som ventet. Alle bed og bærbusker var overgrodd av skvallerkål, de var OVER ALT og KJEMPESTORE. Jaja, tenkte jeg og lukte ivei. Fjernet alt, la på litt bark og tenke «problem løst».

Neida, etter første regnskur var den sabla  grønnplanten tilbake, like hissig! Og sånn har dagene gått. Jeg og skvallerkålen har fått et forhold. Et forhold basert på hat og en stadig kamp. Det er rett og slett skvallerkålen eller meg, det er ikke plass til oss begge her. Skvallerkålen spretter opp, jeg røsker den vekk. Så dukker den opp en anna plass og jeg røsker den vekk igjen. Nå har jeg anskaffet meg en bensingresstrimmer sånn at jeg kan rykke ut raskt og slå ned på alle forekomster uten å ta hensyn til ledning eller strømtilgang. Jeg føler en indre glede når jeg ser den bli pulverisert av gresstrimmeren, min indre sadist våkner til liv. Ingen skvallerkål skal få kose seg på min tomt, ALDRI. Den forsøker å gjemme seg under ripsbuskene, den sniker seg opp bak ei bjørk, den ligger og lurer i plenen.

Jeg har lest at skal du bli helt kvitt den må du legge duk over hele hagen og la den ligge brakk i minst to år, Mørkt som natta må det være og duken må være helt tett.  Det blir jo ikke å skje, jeg kan ikke legge duk over en sånn diger kaoshage som vi har her. Et annet alternativ er å bruke sprøytemidler, men det er strengt forbudt i min hage. Vi spiser mye av det som vokser og gror rundt huset og jeg vil ikke ha i meg gift.

Skvallerkålen er visst også spiselig. Jeg har sett oppskrifter på både skvallerkålpai og skvallerpesto, men det frister lite. For det første har jeg kjørt vekk sikkert 50 trillebårlass av styggedommen og sett dem råtne bak fjøset. Jeg er marinert i skvallerpesto fra topp til tå hver gang jeg har vært på tokt med gresstrimmeren min. Hvis jeg i tillegg skulle spise den måtte jeg bli bra desperat. Det blir ikke å skje med det første.

Så hva kan jeg gjøre da? Jeg trimmer og luker og fjerner alle forekomster jeg kommer over. Trøsten er at det ihvertfall er mye mindre av den enn det var i fjor, håper det blir enda mindre til neste år. Når jeg først har tatt et skippertak med fjerning en plass så virker den litt redusert resten av sommeren. Røttene er utrolig sterke og overlever tydeligvis alt, bare en bitteliten bit skal til for å avle en ny plante. Det er kjipt å tenke på at hvis det ble en atomkrig hadde nok skvallerkålen overlevd men ikke jeg. Men foreløpig ser det ut som det er jeg som vinner, moaha!