Kjellerhaugen

Om å finne seg sjøl uten å miste forstanden

Bygdagram 2016

Det er stille når jeg sitter på verandaen min om sommerkveldene. Ingen kviger som rauter ved utmarksgjerdet. Ingen okser som svarer på jordet. Ingen summing fra separatoren. Ingen klirring med vannbøtter. Det er så stille at man kan høre humlene i gresset og vinden som suser i tretoppene oppe i fjellet.

Jeg og oksene en gang på 80-tallet

Meg og oksene, en gang på 80-tallet.

Hvis jeg går inn i fjøset og lukker øynene kan jeg huske lydene og luktene. Småkalver lukter søtt, akkurat som spebarn. Far min kjøpte kalver hos andre bønder, kjørte dem hjem i en trekasse bak i bilen og fostret dem opp til store bøllete okser. Noen av oksene ble troll med store horn og olme øyne. Vi gikk omveier i fjøset så de ikke skulle nå tak i jakken med den lange tunga. Andre var snille som dagen var lang. Med krøllete pels i panna og korte, stubbe føtter. Det var alltid varmt i fjøset, tett mellom dyrene. Sikkert for tett, hver eneste centimeter måtte utnyttes. Og det var alltid litt trist når bilen som skulle ta dem til slakteriet kom. Man ble litt glad i alle sammen.

Far min sender okser til slakteriet.

Far min sender okser til slakteriet.

Jeg husker den lett anspente stemningen rundt kjøkkenbordet når posten kom med oppgjøret for okser som var sendt til slakt. Et bingospill med tilfeldige tall virket det som. Kjøttpris med fratrekk for fettprosent og andre ting jeg ikke forsto meg så mye på. Men det var sjelden noe jubel. Noen ganger kom det produksjonstilskudd, da dro vi til byen og kunne unne oss litt ekstra. Så solgte de litt sand, litt gulrot, litt egg og litt blomster og far min var avløser for andre for å spe på inntekten. Sånn gikk det akkurat rundt.

Jeg lurer på om far min visste at han var den siste bonden på gården? At alt arbeidet han selv, hans far og faren hans før der igjen hadde lagt ned skulle være så lite verd plutselig? Han gikk bort før han rakk å nå den etterlengtede pensjonisttilværelsen. Han fikk aldri de der fine årene han skulle bruke til å kose seg med snekring og kanskje en tur med Hurtigruta og slippe å bekymre seg for produksjonstilskudd. Og bygda er ikke lengre ei jordbruksbygd. Byen kryper nærmere, sakte men sikkert. Vi har fått veier, broer og tuneller som binder oss sammen med resten av verden. 40 minutter til kontorjobber, kino, kaféer og andre fine ting. Vi har fått yogatimer og bredbånd og de fleste som bor her nå jobber i byen. Og som en nabo sa, hvorfor skal du slite og streve med høy en hel sommer når du kan tjene like mye på å ta en ekstra nattevakt? Ingen grunn til det.

Høykjøring

Høykjøring

Nå er det jeg som sitter her med jorda, og den er ikke verd noen ting. Jeg er heldig hvis noen vil slå den. Og de som gjør det kommer langveisfra og de slår mange jorder. Den er verd så lite at banken vil ikke ta pant i den en gang. Hvordan kan det være at noe som var så viktig før plutselig er så uviktig? Så fremt det ikke kan bygges kjøpesentre, hytter eller skianlegg på den er den bare et problem. Foreløpig er jorda delvis beskyttet av staten med boplikt, driveplikt og konsesjonslov. Men det vil ta slutt. Investorene står i kø for å sikre seg bynær jord til utbyggingsprosjekter. Klørne er spisset og argumentene på plass. Vi trenger mer velferd, flere tilbud, vi må bygge og bo og handle og forbruke mer.

Men må vi egentlig det? Hvem er det som har bestemt at dette skal skje? Er det en naturlig samfunnsutvikling som er umulig å reversere? Ønsker vi å sitte igjen med noen få store industrigårder som produserer maten vår? Mens alle de andre gårdsbrukene, de små, blir stående igjen som tomme kulisser etter et  avsluttet teaterstykke. For det er akkurat det disse gårdene og bygdene blir, kulisser.

Hvis min farfar hadde gått gjennom bygda en vanlig tirsdags formiddag i april 2016, hadde han nok følt seg ganske alene i verden. Han hadde nok lurt på om dommedag hadde funnet sted. Hvor er alle menneskene? Og dyrene? Bare noen forskremte pensjonister kikker forsiktig fram bak kjøkkengardinene sine. Ingen er begynt med våronn, fjøs og uthus bærer preg av å være forlatte. Til helga hadde det sikkert kommet noen hyttefolk og det hadde blitt litt liv og røre. Men alle disse andre dagene, når elbilene suser i kø mot byen og bygda ligger forlatt igjen. Hva med de?

Lev landlig

Lev landlig

Merkelig nok så er disse kulissene som står igjen plutselig på moten. Småbruk er et av de mest søkte ordene på finn.no. Folk går mann av huse for å sikre seg rønner med landlig beliggenhet og grei pendleravstand. Den landlige livsstilen er blitt et bevisst valg blant velutdannede mennesker med sans for det gode liv. Høner på tunet er blitt trendy tilbehør og ukeblader og Instagram flommer over av romantiske bygdebilder. En leser i Lev Landlig etterspurte nylig i et innlegg om det ikke finnes noen ekte bønder, noen som faktisk driver en gård, man kan lage en reportasje om? Neppe. De ekte bøndene har antakelig annet å drive med enn å dandere kofter og stemorsblomster på hagebenker. De ekte bøndene har oppkjørte gårdsplasser, melkeroboter, svære traktorer og hauger med papirarbeid. Men at det er en bevegelse i befolkningen er det ingen tvil om. Kanskje begynner det å synke inn, at vi er i ferd med å miste noe. Andelslandbruk, gårdsbarnehager, bygartnere og økolandsbyer. Alt er utslag av vårt behov for å dyrke, se maten spire og gro, kjenne mold mellom fingrene og være tilstede der og da.

I forhold til de ekte bøndene føler jeg meg som en malplassert sommergjest når jeg går rundt og pusler på gården min. Roter litt i pallekassene mine og mater hønene. Det er bare en lek. Jeg holder kulissen nogenlunde ved like. Sånn at bobilturistene og syklistene kan dvele øynene på rødmalte bygninger og blomster i melkespann. Og for at jeg selv skal ha noe meningsfyllt å fylle tiden min med. Og for å bevare æren til de som har bodd på gården før meg. Og rett og slett fordi jeg liker det. Jeg vil ikke at alt arbeidet forfedrene mine har lagt ned skal være forgjeves og jeg tror at vinden vil snu. Jeg tror at snart, så vil det å produsere mat bli så viktig at selv de små, som bare produserer litt, kan føle at de gjør noe svært meningsfullt. Og de vil bli høyt verdsatt av samfunnet. Når mine barn og deres venner blir voksne kan virkeligheten være en helt annen enn nå. Kanskje blir matjord det mest verdifulle vi har?  Det er min jobb å forvalte og passe på. Det er regelen. Forlat gården i litt bedre stand enn du overtok den.

Derfor følger jeg med på jordbruksoppgjøret og landbruket generelt og prøver å forstå hva som skjer. Og det bør vi alle gjøre. For ellers kan det plutselig hende at det har skjedd noe, helt i det stille, som vi egentlig ikke ønsket oss. Og da kan det være for sent. Det er vårt ansvar å velge politikere som gjør en god jobb for landbruket og det er vårt ansvar å si fra når noe ikke er greit. Å fortsette i den utviklingen som pågår nå er ikke greit. Vi trenger levende bygder, ikke kulisser!

Del detteShare on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone
« »

© 2017 Kjellerhaugen. Theme by Anders Norén.