Kjellerhaugen

Om å finne seg sjøl uten å miste forstanden

Bare blåbær

Fin blåbærtur i dag, med akseptabelt utbytte. Men gjennom årelang forskning har jeg begynt å forstå at det er mer enn tilfeldigheter som avgjør utfallet av blåbærturen. Det må ligge noen avanserte algoritmer bak. For avanserte til at jeg har klart å knekke koden, men jeg har prøvd å summere det opp i en illustrasjon. Se figur 1.

Figur1

Som man kan se i figuren er det direkte sammenheng mellom hva man har med og hva man finner. Tilfeldig?? Tror ikke det. Her må det ligge noe mer bak. For det er bare så typisk. Når du er ute og rusler en tur, uten å ha med deg så mye som et grytelokk, da snubler du over enorme forekomster av blåbær, kantareller og andre godsaker.

Trivelig elv

Som for eksempel i dag. Jeg hadde plukket meg gjennom et stort område med litt spredte forekomster. Så kom jeg til denne idylliske elva og etter en drikkepause fikk jeg lyst å gå opp på høyden på andre siden og se på utsikten. For ikke å velte bøtta satte jeg den igjen ved bredden, ikke et menneske var å se rundt meg. Så hoppet jeg over elva og labbet oppover lia. Og hva ser jeg? ENORME blåbær! Massevis! Det var som om jeg hadde dødd og kommet til Blåbærhimmelen! Hadde jeg bøtta med? Nei. Jeg skyndtet meg tilbake, men da dukket det opp en mann med hund fra den ene kanten og to damer fra den andre, alle med kurs for Blåbærhimmelen.

Jeg resignerte og tuslet ned i dalen igjen. Ved totiden ble det i overkant høy tetthet av pensjonister så da dro jeg hjem. De hadde alle sekk og bærplukker så de fant nok ingen ting. Moaha!

 

Grei fangst :-)

Grei fangst 🙂

 

 

« »

© 2019 Kjellerhaugen. Theme by Anders Norén.